Uten hukommelse hadde vi ikke kunnet lære av erfaring, og atferden ville utelukkende vært styrt av medfødte reflekser. Hukommelse er et av de store temaene i psykologi og nevrovitenskap. Evnen til å huske viser, på godt og vondt, at vi lar oss påvirke av miljøet. Det gjør den til et sentralt tema i utviklingspsykologi, pedagogikk, klinisk psykologi og – når evnen svikter ved skader og sykdommer – i medisin og gerontologi. Forståelse av hukommelsen er et essensielt anliggende for ethvert fag som søker å forstå, forklare eller forutse menneskelig atferd.

Vi tenker på hukommelsen først og fremst når den svikter – når vi ikke husker raskt nok, til riktig tid eller i det hele tatt. Men den mentale evnen til å holde på informasjon stilles hele tida på prøve: Vi trenger den for å rekonstruere hva som har skjedd; vite hvor vi til enhver tid befinner oss; forstå hva som skjer rundt oss; gjenkjenne mennesker, gjenstander og steder; kommunisere, tolke og resonnere; føle nærhet og fellesskap; utføre handlinger; legge planer og danne forventninger – og mye mer. Læringsevnen forutsetter et komplekst samspill mellom genetiske, biokjemiske, nevrofysiologiske, psykologiske og kulturelle faktorer. Vi husker mye, men på langt nær alt. Noe av det nyttigste hukommelsen gjør, er å filtrere informasjon. Vi tar i grunnen med oss svinnende lite av det vi opplever og foretar oss. Selv om noen husker langt bedre enn andre, er drømmen om en fullkommen, fotografisk hukommelse som registrerer og lagrer alt, nok bare å glemme. Sett fra et evolusjonsteoretisk perspektiv er minnets funksjon å bidra til adaptiv atferd, til å forandre oss selv og våre omgivelser – ikke til å rekonstruere alt som har skjedd ned til minste detalj. Som erfaringsfilter har hukommelsen svært interessante egenskaper.

En gang jeg skulle ta ut kontanter i Danmark, var minibanktastaturet speilvendt og begynte med 9 i stedet for 1. Jeg husket ikke tallkoden og sleit med å taste riktig. Til slutt slo jeg koden i lufta på vanlig måte og leste av mentalt hvilke taster jeg hadde «trykket» på. Informasjonen var lagret i langtidsminnet, men utilgjengelig inntil jeg fant riktig inngangsport. Forskning innen nevrovitenskap og psykologi tyder på at vi har mange typer hukommelse. Et fundamentalt skille går mellom deklarativ og prosedural hukommelse. Førstnevnte system lagrer hendelser, fakta og ideer – inklusive tallkoder. Sistnevnte system lagrer vaner og motoriske ferdigheter. Da min deklarative hukommelse sviktet i minibanken, virket fortsatt den prosedurale. Normalt fungerer de to typene hukommelse i tett samspill, og de utfyller hverandre. Prosedural hukommelse ser ut til å være mer robust, men i forhold til deklarativ hukommelse er den ikke særlig fleksibel. Skillet mellom de to langsiktige lagringsmåtene virker grunnleggende – de beror på ulike deler av hjernen.

I det britisk-amerikanske humorprogrammet «Whose line is it anyway» skal deltakerne besvare spørsmål med et nytt spørsmål. Den første som svarer, har tapt. Dette er en glimrende testing av arbeidshukommelsen, evnen til å holde tråden og blokkere impulser som bryter med overordnet mål. Det er lettere sagt enn gjort å klare dette – bare prøv selv, i økende tempo. Det er vanskelig å undertrykke den mer automatiserte responsen, å svare. Strategien brukes av politiet i avhør. Mistenkte stilles brå spørsmål, presses til rask respons. Så håper man vedkommende sier det første han eller hun tenker på – ofte er det sannheten eller en åpenbar løgn.

Når man har tilegnet seg detaljkunnskaper og skal skrive en «hva er»-bok, er det en utfordring å uttrykke seg forståelig – på en måte som innlemmer utenforstående. Spør en IT-konsulent om hvordan datamaskinen virker. Eller forsøk å kjøre inn i en fremmed by ved hjelp av skilting alene. Lokalkjente oppfatter ikke uten videre hvordan landskapet ser ut for førstegangsreisende. Forskjeller i hukommelse skaper barrierer. Og barrierene kan virke uoverkommelige: «Dere mangler den nødvendige fagkompetansen til å ta forsvarlige beslutninger,» sier profesjonsgrupper i konflikt med hverandre. «Du kan umulig forstå hvordan jeg har det, for du har ikke opplevd noe liknende,» sier den som føler seg alene om en særlig påkjenning. Ved universitetene irriterer mange ansatte seg over studenters og journalisters spørsmål. De har nemlig hørt spørsmålene så uendelig mange ganger før. Måten det spørres på, tyder på at man stiller uforberedt.

Heldigvis finnes det måter å bryte disse barrierene på. For å gi hverandre innblikk i det ukjente, bruker vi metaforer. Vi sammenlikner det fremmede med noe relativt gammelt og velkjent. Hukommelsen – det vi kan fra før – er med andre ord en nøkkel til innsikt og ny forståelse.

Gjennom historien har en rekke metaforer og analogier blitt brukt på vår evne til å huske. Minner trykkes ned i vokstavler (tabula rasa) eller skrives på blanke ark. De arkiveres på bestemte plasser i hjernen, som i et bibliotek, og risikerer å bli bortgjemt. Minner avspilles i et indre teater. Hukommelsen er et landskap vi kan bevege oss gjennom. Eller et enormt palass der vi vandrer fra rom til rom. Hukommelsen er en bok som sider kan rives ut av. Eller et speil. Eller et fotokamera. Det siste er det forresten ikke så mange forskere som tror lenger. Noen påstår at hukommelsen minner om sotet glass og forvrengende speil. Andre kaller minner for fotavtrykk i sand. For øyeblikket sammenlikner hukommelsesforskere hjernen, som helhet, først og fremst med en datamaskin. Allen Newell og Herbert Simon populariserte metaforen med boka Human problem solving (Menneskelig problemløsning) i 1972. Selv om vi som er lekfolk mangler detaljkunnskaper om hvordan datamaskinen virker, vet vi at den mottar, bearbeider og lagrer informasjon. Tanken er at også sentralnervesystemet filtrerer stimuli gjennom ulike adaptive beregninger, og holder på utvalgte informasjonsbiter etter at opprinnelig stimulus, hendelse, tanke eller handling er over. Det gjør det mulig ikke bare å rekonstruere fortida, men også å forstå nåtida og planlegge framtida.

Datamaskinmetaforen er utgangspunktet for det som kalles (hold pusten!) informasjonsprosesseringsparadigmet i nevrovitenskap og psykologi. Metaforen er bare et forenklende hjelpemiddel og har helt klare begrensninger. For hjernen er jo ingen datamaskin. Men sammenlikninga har, i kombinasjon med teknologiske nyvinninger, bidratt til enorme framskritt, over flere tiår, i forståelsen av mentale ferdigheter.

Mange lurer på hvorfor de glemmer så mye. Det er kanskje et større under at vi i det hele tatt husker noe som helst. At det er mulig, er en kontinuerlig bragd som orkestreres av milliarder av nerveceller. Vi tar evnen til å huske som en selvfølge og interesser oss ikke så mye for den, helt til den svikter – som ved alvorlig hukommelsestap etter ulykker eller ved Alzheimers sykdom. Eller – og slik er det kanskje oftest – når vi forsøker å gape over for mange oppgaver på én gang, bruker for lite tid til informasjonsbearbeiding eller sliter med å tilegne oss komplekst og fremmedartet materiale.

I tidligere tider måtte informasjon overleveres muntlig fra generasjon til generasjon. De kunnskapene og fortellingene som skulle bevares for ettertida, måtte holdes i live i den enkeltes hukommelse. Det stilte kolossale krav til bearbeiding og organisering av minner. I antikken og middelalderen var hukommelsesteknikker en egen kunstart: Talerne leste ikke fra manus; musikerne støttet seg ikke til noter. Selv befinner vi oss i dataalderen, i et rendyrket skrift- og informasjonssamfunn. Hukommelsen er blitt eksternalisert, noe denne boka er et eksempel på. Vi bruker elektroniske huskelapper, dagbøker, arkiveringspermer og Internett. Likevel er det liten grunn til å tro at hodene våre er blitt tommere. Samfunnet krever at vi bruker en vesentlig del av livet vårt til å tilegne oss felles referansepunkter og spesialiserte ferdigheter – i perioder på heltid. I Norge forventes det at vi gjennomfører niårig grunnskole, treårig videregående skole og noen års høyere studier, etterfulgt av videre- og etterutdanning. Fordi mengden tilgjengelig informasjon er overveldende, utfordres vår evne til å selektere og bearbeide informasjon kontinuerlig. Og vi får det stort sett til. Vi finner veien hjem. Vi gjenkjenner våre nærmeste. Vi takler arbeidsoppgavene. Og lærer hver dag nye ting.

Mot slutten av 1800-tallet beveget studiet av hukommelse seg fra filosofisk-teoretiske refleksjoner over rikholdige hverdagsopplevelser til kunstige laboratoriumsstudier med streng metodologisk kontroll. Nøyaktige målinger og avansert teknologi har utvilsomt sine fordeler. Men noe av det umiddelbart engasjerende ved hukommelsen faller muligens bort i abstraksjonene når metode og teknologi i så stor grad avgrenser hvilke fenomener man kan si noe om, eller våger å tenke på. En ambisjon med akkurat denne boka er å levendegjøre forskninga, løfte teorien ut av laboratoriet og inspirere leserne til å stille egne spørsmål.

Boka gir en kort innføring i nyere hukommelsesforskning og –teori. Mye er utelatt. Det gis ingen historisk gjennomgang av hva som er skrevet og tenkt om hukommelse gjennom 2500 år. Det gis ingen kronologisk oversikt over de vekslende temaer som har opptatt forskerne siden gullalderen i nevrovitenskapen (studiet av nervesystemet) og den eksperimentelle psykologiens oppstart rundt 1900. Det gis heller ingen omfattende oversikt over de nærmere 400 000 vitenskapelige studiene av læring og hukommelse som er rapportert i de mest kjente artikkeldatabasene bare de siste førti åra. Derimot tar boka utgangspunkt i de store spørsmålene og de mest sentrale begrepene gjennom noen utvalgte psykologiske fenomener som forhåpentligvis vekker gjenkjennelse og nysgjerrighet. Ambisjonen er å vekke leserens interesse for hvorfor og hvordan hukommelsen filtrerer bort – og gjenhenter – informasjon.

Det er mentalt og fysiologisk kostbart å huske. Stimulering fra miljøet utløser avansert avlesning av DNA-kode, energikrevende proteinproduksjon og strukturelle forandringer i nervesystemet. Selv modifisering av helt enkle reflekser krever kaskader av aktivitet innad i nervecellene og i forbindelsene mellom dem. Langtidshukommelsen ser ikke ut til å ha en øvre kapasitetsgrense, overraskende nok. Det er nok først og fremst mangel på tid som begrenser læringa. Om hjernen kan sammenliknes med en datamaskin, kan hukommelsen på sett og vis sammenliknes med en utømmelig og personlig minibank – en humørsyk sådan. Informasjon er som penger: Du må ha satt noe inn for å ha noe å ta ut. Og du bør, bevisst eller ubevisst, ha lært deg uttakskoden.

Underveis i boka belyses grunnleggende prinsipper fra nevrovitenskap og psykologi. De er ikke nødvendigvis evige, universelle størrelser, men har en stund vist seg å være levedyktige retningsgivere. At de foreløpig har motstått tidens tann, skyldes blant annet at prinsippene har provosert og inspirert. På den måten har de frambrakt mye fruktbar forskning. Enkelte temaer i boka har også vært utgangspunkt for tekster om psykologi i A-magasinet i 2007 og 2008.

Bildet som tegner seg, er forbløffende innfløkt. Et mylder av prosesser utgjør og muliggjør hukommelse, og vi er bare så vidt begynt å forstå omfanget. De mange og motstridende funnene, teoriene og modellene er mildt sagt overveldende. Hukommelsen kan virke for mangeartet til å settes i system. Hvordan kan de ulike egenskapene i det hele tatt forklares? Ikke alle forskere er enige i at det er riktig å skille mellom deklarativ og prosedural langtidshukommelse, eller at det er grunn til å snakke om separate former for korttidshukommelse under sekkebetegnelsen arbeidshukommelse. Forskerflertallet ser imidlertid ut til å mene, per dags dato, at disse skillene gir mening og bidrar til verdifull forskning.

Det er grunn til å tro at framtidige studier vil resultere i ytterligere differensiering og fragmentering av hukommelsen. Men til syvende og sist trenger vi bedre forståelse av samspillet, av hvordan prosessene kontrolleres og resulterer i en helhetlig, bevisst opplevelse. De samme mekanismene inngår trolig i mange forskjellige samarbeidskonstellasjoner.

I den grad formålet med hukommelsesforskninga er å utrydde hukommelsessvikt eller hukommelsestap, er man langt unna målet. Like fullt har det de siste åra vært framgang i forskninga på Alzheimers sykdom, den mest utbredte formen for demens, med hukommelsestap som sterkest framtredende symptom. Etter hvert som befolkninga aldres, øker lidelsen i omfang. I den utstrekning Alzheimers sykdom er en patologisk forsterkning av normale aldringsprosesser, er det håp om at en eventuell kur også vil komme personer som opplever normal svekkelse av hukommelsen, til gode.

En innføringsbok om hukommelse bør ta for seg de grunnleggende problemstillingene. Hvert av de følgende kapitler tar for seg et sentralt og tidløst spørsmål i studiet av minner og læring. En komplett vitenskap om hukommelse trenger svar på hva enkeltminner er, hvordan man forsker på dem, hva fundamentalt hukommelsestap skyldes, hvilke typer hukommelse som finnes, hva som er årsaker til normal glemsel og hvordan vellykket husk går til – både på psykologisk, nevrofysiologisk og biokjemisk nivå.

Denne boka, som har seks kapitler, begynner med enkeltminnet. Mange forbinder hukommelsen med bevisste erindringer og med hvor anstrengende det kan være å huske tilbake i tid. De færreste har bevisste enkeltminner fra de var yngre enn to–tre år. Kapittel 1 ser nærmere på hvorfor.

Kapittel 2 presenterer de grunnleggende metodene og strategiene i moderne hukommelsesforskning. Tyskeren Hermann Ebbinghaus og briten Frederic Bartlett er forgrunnsfigurer – de står bak hver sin tradisjon innenfor studiet av normal hukommelse.

Stort sett tar vi hukommelsen som en selvfølge, men hva når den svikter for alvor? Kapittel 3 drøfter hvordan det er å miste minnet. Hukommelsestap er et enormt handikapp som synliggjør hvor kritiske minner er for all målrettet atferd.

At hukommelsen kan svekkes på ulike og overraskende måter, tyder på at den består av mekanismer som opererer mer eller mindre uavhengig av hverandre. Kartlegging av de ulike hukommelsessystemene er tema for kapittel 4.

Med utgangspunkt i skillet mellom korttids- og langtidshukommelse og mellom deklarativ og prosedural langtidshukommelse gransker kapittel 5 årsaker til normal glemsel ved fravær av nevropatologisk skade.

Kapittel 6 tar skjeen i den andre hånda og belyser forutsetningene for vellykket husk. Kapittelet beskriver både psykologiske, biokjemiske og nevrofysiologiske betingelser. Det begynner med seksten allmenne, praktiske huskeregler (vel – én av dem er ment å hjelpe deg å glemme).

Jeg har bakgrunn som grunnforsker i kognitiv psykologi. Kognitiv psykologi er studiet av menneskets grunnleggende erkjennelsesprosesser. Fenomener som sansning, persepsjon, oppmerksomhet, hukommelse, språk og tenkning er gjenstand for spesiell interesse. Jeg har ikke behandlet personer med hukommelsessvikt. Jeg har heller ikke drevet med nevrologiske utredninger. I hovedsak har jeg vært med på eksperimentelle atferdsstudier. Jeg har utforsket hukommelsen til den delen av befolkninga som i snitt husker best: studenter. Fellestrekkene fra person til person er utgangspunktet mitt, og studenter har mye til felles med oss andre. Min påstand er at vi kan lære mye av studenter.

For dem som vil utfordre egne muligheter og begrensninger, er hukommelsen et godt sted å starte.

Firenze, juni 2008

Pål Johan Karlsen

Les mer om hukommelse

Kjøp den populærvitenskapelige boka Hva er hukommelse

Kjøp selvhjelpsboka Slik får du bedre hukommelse

Andre bøker i Hva er-serien